Aldri mer!

Jeg har sittet å fundert en liten stund på om jeg skal skrive om dette eller ikke, da det er veldig personlig for mange. Det er vel egentlig personlig for de fleste, inkludert meg selv.  Så og si alle snakker om hvor fantastisk det er å gå gravid, hvor nydelig det er med gravide mager og hvor deilig det er å kjenne spark og liv fra magen. De sier også at vi kommer til å savne denne fantastiske magen så utrolig mye etter at barnet er født. Vel, sånn var det ikke her. 



 

Da jeg ble gravid med storesøster veide jeg knappe 40kg, jada - jeg vet det er lite. Og etter jeg fant det ut, så gledet jeg meg såklart til denne flotte magen skulle begynne å vise, jeg gledet meg til å kjenne de første sparkene, gledet meg vel egentlig til alt. Ca en uke etter at jeg fant ut jeg var gravid startet jeg med kvalmen og å kaste opp, flere ganger til dagen - jeg holdt på å bli sprø. Fikk høre av legen og andre rundt at dette ville gi seg i uke 12, men neida. Jeg kastet opp helt til ungen var ute! Da magen begynte å vise litt så følte jeg meg egentlig bare drit feit, og da magen kom skikkelig frem følte jeg meg som en hvalross! Jeg gikk opp over 30kg også. Jeg syntes ikke det var fint med den gravide magen i det hele tatt. Og sparkene var kjekke i starten, men etter hvert så var det bare irriterendes, for det gjorde så utrolig vondt! Uansett hvordan jeg satt, sto eller lå så var det vondt og ubehagelig. Jeg klarte nesten ikke sove engang. Jeg var også utrolig plaget med bekkenløsning, og sleit med å gå i slutten. Svangerskapsforgiftning hadde jeg også, kraftig - måtte bli satt i gang 3 uker før termin! Det er de verste 9 månedene jeg har vert med på, og gleedet meg til hun skulle komme ut! Da hun endelig var ute, trodde jeg jo at det var "over". Men da var det jo på med svære bleier og netting truser. Om jeg følte meg flott? haha jada! Fikk høre nesten hver eneste dag at en dag kom jeg til å savne magen og bevegelsene, det er 2,5 siden hun kom til verden og jeg savner den ikke i det hele tatt! 

Da jeg ble gravid med lillesøster så trodde jeg at det ville bli lettere denne gangen, og et bedre svangerskap da det var nr 2. Men neida, så klart ble det ikke det, det ble vel egentlig verre. Grunnen til at jeg tok test denne gangen var for at jeg kastet opp. Kastet opp så og si helt til hun var ute denne gangen også. Jeg gruet meg helt enormt til magen skulle begynne å vise husker jeg. Jeg var livredd for at jeg skulle føle det samme som sist, og det gjorde jeg. Jeg følte meg kjempe svær. I starten følte jeg meg bare tykk, men etterhvert følte jeg meg mer og mer som en hvalross - og jeg var jo egentlig det da jeg la på meg 30kg denne gangen også.. De siste ukene klarte jeg så vidt å stå oppreist uten at jeg følte jeg skulle svime av, dette pga svangerskapsforgiftning denne gangen også. Jeg ble satt i gang 8 dager før termin denne gangen. Denne gangen var det ikke de svære bleiene og trusene som var problemet, for de slapp jeg - heldigvis! Da de satte epiduralen på meg så stakk di feil, og måtte stikke flere ganger, noe som førte til at jeg ble lam i den ene foten etterpå. Jeg klarte ikke gå skikkelig på mange uker, og sliter enda med det - 6 måneder etter! 



 

For meg så har svangerskapene vert helt forferdelige, og jeg ønsker ikke å gå gjennom dette igjen. Det er så klart de som har helt perfekte svangerskap, med absolutt ingen plager eller noen ting, men det er og de som har mye plager og lite plager. Alt er helt normalt, og hvert svangerskap er forskjellig.

Not a "normal" life anymore

Når to personer blir foreldre, så er det en del ting som følger med, både positivt og negativt. Livet blir snudd opp ned, og alt blir annerledes. Hobbyer må bli lakt på hylla, reiser må utsettes og venner skyver seg sakte mer og mer bort. 

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor noen folk tror at alt skal være som før, at vi bare kan gjøre akkurat som vi vil og plassere ungene en plass. Det er faktisk ikke sånn det fungerer, ikke bare for vi ikke kan, men for vi faktisk ikke har lyst. Vi har fått utallige spørsmål om og bli med på fester, ut for og "vase" eller bare for å reise på besøk. Men alt dette blir spurt om på kveldstid, og da sitter vi som regel hjemme og koser oss med barna. Å hvis vi sier at vi ikke kan, for vi har ungene hjemme får vi dritt slengt i trynet fordi vi er kipe. Når jeg gikk gravid med minstemor, så var det faktisk noen som ikke ville komme på besøk med mindre storesøster var hos pappen sin, de ville kun komme på besøk hvis vi var "barnefri". De kunne gjerne ringe, og spørre hva vi gjorde og om Sina var hjemme eller hos pappaen sin. Hvis vi svarte at hun var hjemme med oss, så fikk vi i svar " okei, det var egentlig ikke noe". Akkurat det forstår jeg ikke, og jeg kommer nok aldri til å forstå det heller. Sånne "venner" klarer vi oss helt fint uten!



 

Denne gangen har jeg vert utrolig streng når det kommer til rutiner i hjemmet for barna, mtp legging, mat og diverse. Lillesøster legger seg kl 18.00, og storesøster kl 19.00. Det vil da si at vi kan faktisk ikke være ute på ting hele kvelden. Etter Per Kristian er ferdig på jobb så er vi nødt for å reise rett hjem, hvis ikke blir det for seint for lillesøster, og da får vi henne ikke i seng siden hun sovner i bilen. Og det er så utrolig mange som ikke skjønner dette, og det er forbanna frustrerende. Spesielt siden folk er så negative når det kommer til barna, og jeg vet at vi ikke er de eneste som har det slik. Ja, vi har sakt ifra at det bare er slik det er, hun må få legge seg når hun er trett. Men det er da ikke sånn i 20 år fremover. 



 

Nå er det jo ikke slik at vi aldri gjør noen ting, at vi kun sitter inne - hele dagene. Det er ikke det jeg mener med dette innlegget. Det jeg mener er at vi kan faktisk ikke gjøre akkurat det som passer oss, når det passer oss. Hvis vi skal ut, uten barna så er det nøtt for å planlegges i forveien. Vi elsker å ta med barna ut for å finne på ting, eller for å reise på besøk. Men det er så utrolig mangen som synes det er en ulempe at vi har di med på "slep" som di kaller det. Og jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kan være plagsomt, eller irriterendes - me et eller to små barn. 

"Du vet ikke hvordan det er å ha baby!"

"Du vet ikke hvordan det er å ha baby, du!" " hvorfor er hun så rolig hele tiden?" " det er ikke sånn babyer pleier og være" er noen, av mange kommentarer jeg får ofte. Hvorfor? Egentlig, så vet jeg faktisk ikke. For det er ingen fasit på hvordan babyer skal være. Noen gråter mer enn andre, noen sover mer enn andre og noen spiser mer enn andre, det er bare slik det er. 



 

Jeg vet utrolig godt hvordan det er å ha baby. Storesøster gråt så og si hele tiden frem til hun var nesten 1 år. Hun sov ikke gjennom natten før hun var 2 år. Hun er nå 2,5 år og våkner av og til enda. Men det er faktisk bare slik det er. Lillesøster derimot, hun er nødt for å være "verdens roligste "nbaby.. Hun legger seg kl 18.00 og sover frem til vi vekker henne kl 07.00. Dette har hun gjort siden vi startet med rutinene da hun var rundt 5 uker. På dagtid er hun blid å fornøyd hele tiden, gråter nesten aldri. Hun lager kanskje litt lyd hvis hun er sulten eller trett. Grunnen til at det er sånn tror jeg er for at vi som foreldre er mye mer avslappet denne gangen. Vi har tatt alt helt rolig og fint, og gjort ting slik som føles rett for oss. Med storesøster så var jo alt helt nytt, og med en gang hun gråt tenkte jeg at det var noe galt! Jeg gikk vel rundt og stresset hele tide, og da stresset det henne. I tillegg så fikk jeg ikke noen ting hjelp fra han jeg bodde sammen med, og da stresset jeg enda mer. Utrolig nok, så legger babyer merke til sånt. De legger merke til så mye mer enn vi tror. 



 

Folk spør meg ofte, kanskje litt for moro skyld - "hva er oppskriften på henne da?!" Jeg pleier som regel bare og smile å si "slapp av!" Slapper du av, slapper ungen av! Folk, og leger for den saks skyld er alt for tidlige med å si at det er kolikk som er problemet, gråter ungen så er det kolikk. Det fikk jeg høre selv med storesøster. Men jeg vet at mye av det var min egen feil, som aldri klarte og slappe skikkelig av å bare nyte baby tiden. Jeg tror jeg prøvde alt av "kjærringråd" jeg kom over, men ingen ting fungerte. Eller, det fungerte kanskje en gang eller to, så var det på´n igjen. Og det gjorde meg bare enda mer frustrert og lei, for jeg følte aldri at jeg klarte få til morsrollen. Og jeg gruet meg i hjel til baby tiden med lillesøster, for jeg fryktet at det skulle bli akkurat det samme. Men alt var annerledes, jeg var så utrolig mye mer rolig. Jeg viste at selv om hun gråt, så trenger ikke det bety at det er noe forferdelig galt. Og etter hvert som ukene gikk, så ble hun bare mer og mer fredelig. Da vi startet med rutinene ble det perfekt! Nå legger begge ungene seg når di skal, og begge to sover som regel natten gjennom og til de blir vekket på morgenen. Men selv om det er slik nå, så betyr ikke det at jeg ikke vet hvordan det er å ha en baby i hus, for det vet jeg. Og jeg vet utrolig godt hvor slitsomt det kan være. Men det er ikke slik for alltid, det går over uansett. Det er ikke mange månedene av hele livet mitt jeg skal gå å være sliten og trett. For det kommer en dag de vokser opp de også, akkurat som alle andre. 

Du kan kanskje føle at det aldri blir bedre, og føle at du bare har lyst å grave deg ned under jorden og ikke komme tilbake. Du er gjerne så trett at du bare sitter der og gråter. Du tenker gjerne at du ikke orker mere, du vet ikke hva du skal gjøre lenger. Jeg vet utrolig godt hvordan det er å være sliten og trett, jeg har vert alene med storesøster så og si fra hun ble født til jeg traff min nåværende samboer, så jeg vet hvordan du har det. Men jeg kan love deg en ting - det blir bedre.

"Egentid!!!"

Omtrent hver eneste dag leser jeg eller hører snakk om alle "nybakte" foreldre som er så utrolig opptatt av egentid. Hvorfor har dette blitt et så stort dilemma? Hvorfor er dette noe alle ønsker etter at di har fått barn? Her er det nok utrolig mye delte meninger, men slik er det vel om alt?

Jeg skjønner ikke hvorfor folk får barn, for så å "klage" på at di aldri får tid til seg selv. Hvorfor får du da barn? Hvis du ikke er klar til å gi slipp på tidligere ting? Jeg - personlig, blir forbanna. Jeg blir forbanna på grunn av denne egentiden som er så mye verdt, som alle snakker om, men som alle sier ingen har. Jeg har 2 barn, minste er 6mnd, men har fortsatt plenty med egentid - på kveldene. Det er da tid det også? Selv om ungene er hjemme, de bare sover. Jeg får jo egentid med samboeren min. Jeg har ikke et stort behov for å ta meg en weekend uten barn, eller for å reise ut et par dager uten barn. De er ikke små lenge, og tiden går alt for fort, det vil komme dager der vi har tid til egentid sammen, kun jeg og han. Men sånn er det ikke nå, og det er bare slik det er.



 

Når du får et lite barn, så er du jo klar over at ting blir annerledes? Du er jo klar over at du ikke kan gjøre akkurat som før? Hvorfor er det et så stort dilemma da, når du alikevel har vert klar over det? Jeg forstår at folk blir slitne og trette, jeg er sliten og trett selv. Jeg skjønner hvis folk blir utrolig leie, og har en baby med kolikk, jeg forstår alt det der, men det jeg ikke forstår er hvorfor noen folk har så hastverk med å komme seg bort fra barnet? Hva er galt med å prøve å være der, selv om barnet gråter av full hals, selv om det ikke er noen ting som fungerer. Det vil ikke være slik for alltid, de vokser til de også - raskere enn vi tror. Det er jo ikke slik at jeg aldri har hatt barnevakt, for det har jeg. Vi har hatt barnevakt for å gjøre ting vi liker, et par timer. Har faktisk hatt minstemor på overnatting også, men vi sov der vi også. Men egentlig, så har vi ikke behov for barnevakt, verken et par timer eller et døgn, men besteforeldrene har et så stort ønske om og få ha di på besøk, uten oss. Tiden når de er små er så utrolig dyrebar, for den varer så lite. Ja - det er slitsomt, ja - det er hardt, men herregud så gøy det er! Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten! 

Poenget mitt er vel egentlig - nyt det. Ikke vær så opptatt av å få tid alene sammen, for tiden vil komme uansett. Kanskje ikke enda, men den kommer. Og når den kommer så ser du gjerne tilbake og angrer, på at du var så mye borte, for at du ikke tilbrakte nok tid sammen med de små. Dette er min mening om akkurat dette med egentid, og det trenger ikke bety at det må være din mening også. Ta det litt med en klype salt!

Kjærligheten til en stepappa kan ikke beskrivest, den må opplevest.

Hoy! Kom plutselig over bloggen igjen, og fikk rett å slett lyst til å skrive igjen! Ikke for at alle andre skal lese, men mest for min egen del, for "kosen" sin del.

Jeg har vert så utrolig heldig å funnet tilbake til min første skikkelige kjærlighet, etter 7 år! Vi har holdt kontakten hele tiden, og vi har vel egentlig aldri klart å glemme hverandre helt. Men. Per Kristian kom inn i livet til Sina før hun hadde blitt 1 år gammel, hun kunne verken gå eller snakke. Fra dag en tok han og familien hans imot Sina som om hun var hans egen datter. Han har vert med å lære henne de store tingene, å gå, snakke osv. Han tok henne med ut å lekte, tok henne med seg på besøk til kompiser og familien sin! Jeg har selv en stefar som har vert helt fantastisk med meg, som har støttet meg gjennom godt og vondt, som aldri har gjort noe forskjell på meg og hans egen datter. Og det at jeg får se og oppleve den kjærligheten som Per Kristian viser ovenfor sina er helt utrolig, jeg klarer virkelig ikke beskrive det.

Da jeg gikk gravid me Lilli Sofie så var det ikke så mye jeg orket i slutten, klarte så vidt reise meg opp fra senga. Per Kristian sto opp med Sina hver eneste morgen, leverte henne i barnehagen og hentet henne av egen fri vilje. Noen dager var jeg mer sliten enn andre (dette pga svangerskaps forgiftning) og da tok han henne med seg ut, enten for å skru eller på besøk til kompiser eller familien. Da Lilli kom til verden og vi kom hjem fra sykehuset var det fortsatt Sina han gikk bort til først da han kom hjem fra jobb, det var hun som fikk oppmerksomheten fra han først - selv om han nettopp hadde blitt pappa for første gang. For han ville ikke at Sina skulle føle seg glemt, og det har hun ikke gjort heller. Mine barn kunne virkelig ikke fått en bedre pappa en han, og jeg gleder meg til de vokser opp og ser det selv - og forstår. Kjærligheten en pappa har for sitt barn er utrolig, men kjærligheten en stepappa har kan ikke beskrivest, den må opplevest.

Du fortjener ikke å være mamma

Den siste tiden har det vert utrolig mangen diskusjoner rundt unge mødre, jeg føler jeg leser noe negativt ang. det hver eneste dag. Hvorfor skal vi bli sett ned på bare for vi er unge? Hvorfor skal alt vi gjør være feil, bare for vi er unge? Jeg klarer virkelig ikke telle på en hånd hvor mangen ganger jeg har fått stygge kommentarer selv om hva jeg gjør og hvordan jeg gjør ting med datteren min. Og jeg vet at jeg ikke er alene om det. Jeg husker utrolig godt den ene gangen jeg var på helsestasjonen på kontroll med snuppa, alle andre som var der var godt voksne. Første jeg fikk høre da jeg kom dit var at jeg holdt barnet mitt feil, jeg løftet det feil - alt jeg gjorde var feil. Jeg fikk stygge blikk, og jeg kan ærlig innrømme nå at det stakk. I hvertfall når jeg ser at de gjør akkurat det samme som det jeg gjorde, så hvordan i all verden kan det være galt da? Å bli mor for første gang er likt for alle, det er skummelt, alt er nytt. Men man lærer etter hvert - du kjenner barnet ditt best. 

Det som jeg synest er værst med alt dette, er at det som regel er mødre selv som kommer med disse kommentarene. Jeg trodde dere skulle være et godt forbilde for deres barn? Barna deres ser opp til dere, de gjør det dere gjør, og tror at det er det som er det riktige. Jeg har så ufattelig mangen veninner og bekjente som har opplevd akkurat det samme som meg, får stygge blikk og stygge kommentarer slengt opp i trynet av "eldre" mødre som vistnok har hele vette. Jeg blir rett å slett kvalm. Det er ingen der ute som kan fortelle andre hvordan de skal oppdra deres barn! Jeg gjør det som jeg vet er det beste for min datter, det som jeg føler er riktig og gjøre. Hvis du føler det er feil, javell - i don't fucking care. Jeg har en superfornøyd jente som jeg vet har det godt, og når alt kommer til alt er det det viktigste. Jeg håper at en gang så tar dette slutt, all dritten unge mødre skal måtte tåle, om hvor forferdelige vi er. Jeg beundrer dere alle sammen for jobben dere gjør med barna deres, både ung å gammel. 

Jeg husker en gang for utrolig lenge siden, da jeg enda var gravid, så fikk jeg en skikkelig ufysen kommentar sleng i trynet "du fortjener ikke å bli mamma, jeg håper barnet ditt dør i magen!" Denne personen som sa dette til meg, hadde jeg ikke peiling på hvem var. Og jeg stillte meg det samme spørsmålet om igjen og om igjen - hvorfor? Hva får folk til å si slikt til personer de ikke kjenner en gang. Jeg vet ikke om det bare er for jeg var så ung, eller for at de faktisk bare skulle være jævlige. Jeg har faktisk innsett nå at alt pisset rundt dette temaet bare har gjort meg sterkere som mor, jeg stor koser meg - og jeg elsker det. 



- å være mamma er den tøffeste, men mest fantastiske jobben som finnes, og det står det stor respekt i.

"Du er mamma så du kan ikke være normal!"

Heisann! 

Nå har jeg blitt så utrolig lei av alle kommentarene jeg får, av hva jeg kan gjøre å ikke - jeg må bare få dette ut en plass der alle kan se det. Jeg er bare så lei, av at folk forteller meg "nei det kan du ikke ha på deg, du er jo mamma!" "nei herregud, fjern bilde, du er mamma!" "du kan ikke være med han/hun, du er jo mamma!" JA - jeg er faktisk en mor, men det betyr ikke at jeg ikke kan være normal? Jeg er med de personene jeg selv vil, jeg kler meg slik jeg vil, jeg legger ut de bildene jeg vil legge ut - og det er faktisk none of your fucking buisness. Jeg vet at med dette innlegget her så kommer det nok et par sinte meldinger i innboksen, men det er faktisk bare sånn det er. 



Jeg skulle virkelig bare ønske at dere lot dette være. Uansett hva jeg sier så er det ingen som hører etter. Jeg er ikke perfekt, det er det ingen som er. Jeg elsker prinsessa mi av hele mitt hjerte, og jeg ville virkelig aldri gjort noe som helst som kunne utsatt henne for noe vondt. Jeg vet godt at jeg ikke kan gjøre alt som jeg gjorde før. Men jeg blir bare så lei og irritert, når mine nærmeste kommer til meg og forteller meg hva jeg kan gjøre og ikke, hva jeg kan ha på meg. Hvorfor skal du bestemme det? Jeg er et menneske jeg også, jeg har følelser, og jeg har faktisk et liv uten om "mamma rollen". Hvis jeg vil ut på byen og ta meg noen øl så gjør jeg det. Jeg kan ikke sitte inne i leiligheten og råtne "bare" for jeg er en mamma. Og at du kommer til meg og forteller meg at jeg ikke får lov til å være med han/hun, hvem er du til å bestemme over mitt liv? Jeg er en voksen person, jeg klarer å ta egne valg selv! Og hvis du blir sur pga. de personene jeg omgås med så får du faktisk bare bli det, jeg beklager, men jeg gidder rett å slett ikke bry meg om det lenger. Jeg føler at jeg blir rakket ned på, sett ned på bare for jeg "har et liv" uten om mamma rollen. Mødre er også normale mennesker de også. Jeg håper dere til slutt klarer å godta de valgene jeg velger å ta, for jeg hadde aldri i livet gjort noe som kunne skadet det mest dyrebare jeg har. Gi folk en sjangse, alle kan forandre seg - både på godt og vondt. 





Må bare legge til at nå høres det jo kanskje ut som jeg har tatt noen helt sinnsyke valg, men det har jeg ikke, tingene jeg gjør er akkurat som alle andre - jeg er bare en mamma som tydeligvis ikke kan være et normalt menneske. Og jeg beklager hvis jeg trokket på noen sine tær. Jeg vet også at jeg utdypte meg utrolig dårlig, jeg bare viste ikke hvordan jeg skulle få dette ut. Hele poenge mitt er: vær så snill, ha litt tro på meg - jeg klarer meg utrolig fint, og jeg er lykkelig, er ikke det det viktigste da?



jeg gikk tilfeldigvis innpå bloggen min og så at jeg enda hadde mangen lesere, selv om det er 100 år siden sist jeg skrev noe! så da tenkte jeg at jeg må jo faktisk bare begynne igjen! 

 

 

 

"Historien" om Espen

Har helt glemt ut å skrive her, så tenkte jeg skulle svare på alle spørsmålene rundt Espen. Siden jeg ikke får til å snakke om dette når jeg er sammen med noen så tenkte jeg det var en god ide å skrive det her, slik at de som vil kan lese det. Og jeg slipper å være i samme rom som dem som leser det. 

Utrolig mye av forholde våres var på sykehuset, var det ikke han så var det meg. Espen hadde diabetes og var veldig syk. Kroppen hans tok ikke inn insulinen som han brukte. Jeg klarer ikke telle på to hender hvor mangen ganger sykebilen kom å hentet han, hvor mangen dager og netter jeg tilbrakte sammen med han inne på Stavanger Universitetssykehus. Men selvom han var syk og dårlig, så gjor han alt i sin makt for at andre folk skulle ha det bra. Og jeg husker at han ikke likte å innrømme til andre at han hadde diabetes. Det tok lang tid før jeg fikk vite det. En av di siste sykehusbesøkene vi var på så sa legene til oss at nå så det ut som det skulle gå fint, at kroppen hans begynte å ta opp insulinen. Vi var så utrolig glade! Håpet han kunne leve litt normalt og gjøre ting han hadde lyst til. Han var god, i noen uker. 




Den 26 mars 2013 følgte han meg ut til busstoppet før jeg skulle på jobb, han kjøpte "kanel gifler" til meg. Vi sa hade. Jeg skulle ikke sove der inatt for jeg måtte hjem å hente mer klær og hente hunden min. Vi var glade og ingen av oss viste hva som kom til å skje dagen etter. Jeg la meg tidlig, vi sa godnatt osv. Da jeg våknet 27 mars 2013 hadde jeg fått masse meldinger av han, som bekymret meg litt. Han hadde blant annet skrevet " kristiiine, hallooo kristine!!! kristine vær så snill!!!" Jeg prøvde å få tak i han, ringde, skrev på face. Men fikk ikke kontakt. Jeg reiste på jobb og prøvde å ringe i pausen igjen, skrev på face - ingen svar. Jeg kjennte jeg ble ganske bekymret og ringte til Cato som er bestekompisen å sa han måtte dra seg opp i leiligheten i en helvetes fart å sjekke! Jeg viste at nå er det noe som er forbanna galt. Cato reiste så klart opp for å sjekke. Jeg klarte ikke fungere på jobb, jeg klarte ikke tenke. Og jeg husker jeg gikk å sa til en kollega (Linn) " eg må gå, espen e døe". Og dette sa jeg før jeg viste noe som helst. Jeg bare viste det, men håpet så inderlig at det ikke var slik. Hun kjørte meg bort etter jobb, det er den lengste bilturen jeg noen gang har hatt. Da vi svingte inn til parkeringsplassen så jeg Cato, en gammel mann og noen til folk. Jeg hadde hjertet i halsen. Cato og mannen kom gåendes mot meg. Jeg ser Cato rett inn i øynene i det han sier " Kristine, espen e døe.." Jeg mistet alt jeg hadde i hendene og falt sammen. Jeg klarte ikke puste. Jeg husker ikke så mye etter dette. Men jeg husker vi skulle til foreldrene og fortelle dette, og det er noe av det vanskeligste jeg har vert med på noen gang! Hjerte til Espen hadde stoppet. Jeg vil ikke gå inn på hvordan og hva osv, men han døde av hjertestans, pga kroppen ikke tok inn den insulinen han trengte.




- Jeg unner virkelig ingen til å føle den sorgen som jeg følte, den smerten jeg hadde. Det er så urettferdig som det går ann å bli, jeg har ikke ord. Jeg savner han hver dag, å idag er det 2 år siden. Du er gjemt, men ikke glemt. Vi savner deg foralltid - sov godt kjære deg.




Min pappa i himmelen

For ca 1,5 år siden døde min pappa fra meg, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg er så glad for at vi har så mange gode minner sammen! Jeg husker spesielt godt den sommeren da du bodde hos farmor, det begynner å bli et par år siden nå. Men da var jeg med deg nesten hver dag, vi var ute på så mye kjekt sammen. Ute i "fugleparken" å gikk tur med Stacy, det var så koselig. Og du lånte mopeden min å kjørte rundt på den! Jeg smiler når jeg tenker på det, jeg savner det. Det er en av di kjekkeste sommrene jeg noen gang har hatt, jeg fikk tilbringe så mye tid sammen med deg, og vi gjor så mye kjekt sammen. Vi satt å snakket til sent på kveld også, om alt å ingen ting - det var deilig. Jeg husker også godt da jeg var innlagt på sykehuset og plutselig kom du å vekket meg! Vi var begge innlagt på samme tid, og nesten samme avdeling. Der også fikk jeg tilbringe mye tid sammen med deg. Den ene dagen hadde jeg ikke spist noen ting, for jeg rett å slett turte ikke spør etter mat, og det sa jeg til deg. Da kvelden nermet seg kom du ned til meg med youghurt som du hadde spart til meg! Du var så god du. Vi har utrolig mange gode minner, og vi har gjort mye kjekt sammen, det er det jeg lever videre på - alle de gode minnene.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er slik at alle dør fra meg, de som betyr mest for meg bare forsvinner, de som er en stor del av livet mitt. Hvorfor er det slik? Jeg synes det er så urettferdig at mennesker må dø så ungt, han hadde ikke blitt 40 engang. Det var så mye han ikke fikk oppleve, så mye han ikke fikk blitt med på. Han døde 2 måneder før jeg fant ut jeg var gravid, han fikk ikke oppleve det en gang. Han fikk ikke oppleve det å bli morfar til en så fantastisk liten jente! Det er så urettferdig!! Jeg skulle virkelig gjort alt for å fått deg tilbake, for å kunne fortelle deg at du har blitt morfar, for å fortelle deg hvor glad jeg er i deg, hvor mye du betyr for oss. Jeg tenker så mye på deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ut ordene. De siste ordene du sa til meg var " jeg er så glad i deg, og jeg kommer til å savne deg så! ". Jeg skulle virkelig ønske du var her med oss, pappa. 

-  jeg er så evig takknemmelig for at jeg fikk tilbringe de siste dagene i livet ditt sammen med deg, både dag å natt. Jeg venter enda på at du skal våkne. Hvil i fred, pappaen min.


 *life is not fair*

Bli ny dag!

På lørdag var jeg endelig på jobb igjen, etter maange måneder uten, og det var deilig! Jeg kjenner jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen, sammen med så fantastiske kollegaer å dyktige personer. Jeg elsker jobben min.  Å jeg har en så fantastisk arbeidsplass som ga meg lov til å komme på jobb for å gjøre Wibecke helt ny. Dette fikk hun i gave. 

Her er det bilde av sånn hun så ut før:




Og etter mangen timer ble resultatet slik:




Jeg har klippet, farget, nappet bryn og sminket henne! Jeg er så glad for at jeg har en arbeidsplass som lar meg gjøre slike ting for andre, helt gratis. Det var en utrolig kjekk dag, og jeg koste meg masse! Det tror jeg Wibecke gjorde også ;) Jeg følte hvertfall jeg gjor en god gjerning, som kommer på jobb kun for henne! Ta deg en tur innom Nikita på Kilden ! 

Min mamma er en superhelt.

Å snakke og skrive om mor er et ganske sårt tema for meg for jeg har gjort så utrolig mye dumt, og vært så stygg mot henne da jeg var mindre. Jeg var en helt grusom tenåring - for å si det mildt. Men uansett hvor fæl jeg var, så gikk hun aldri, hun ga meg aldri opp. Jeg vet det var mangen ganger hun ønsket, men hun gjor det ikke. Hun har kjempet fra dag en. Hun har alltid vert der, og er der ennå.

Da jeg hadde min første kjærlighetssorg satt hun å tørket tårene mine, og fortelte meg at alt kom til å gå bra, jeg klarer dette, og hun skal hjelpe meg det jeg trenger - og det gjorde hun. Og jeg må bare få si at hun er den sterkeste personen jeg vet om, hun har gått gjennom alt for mye, men hun reiser seg opp igjen hver gang. Og selv om hun ikke har det bra, så gjør hun alt hun kan for at andre skal ha det bra, setter alltid andre foran seg selv - spesielt familie. Hun elsker å glede folk å hun elsker å se folk bli glade. Hun ringer meg hver eneste dag, av og til mangen ganger til dagen for å høre at jeg har det bra. Jeg ser henne som regel hver eneste dag. Jeg kan ringe henne når tid som helst på døgnet, og trenger jeg det så kommer hun, uten å nøle. Jeg er bare så takknemmelig for å ha en slik mamma, en mamma som aldri gir opp, uansett hvor sliten hun er. En mamma som er der, hele døgnet, en mamma som viser hvor glad hun er i meg, en mamma jeg kan snakke med om absoultt alt. Du viste meg hvordan jeg skulle starte livet, og jeg lærte å drømme for du hadde troen på meg. 

Jeg vil virkelig bare si takk, takk for at du aldri ga opp, takk for at du alltid er der, takk for at du tørket tårene mine, gang på gang. Takk for at du var en venn for meg da jeg trengte det i stedet for en mamma, takk for at du holdt meg da jeg trengte det, takk for tiden du tok deg til å virkelig se meg. Takk for at du passet på meg, for alle de søvnløse nettene du hadde. Takk for at du lærte meg og vær sterk, og aldri la meg bli knekkt ned,  takk for alt du har gjort og alt du er. Og vet du hva? Min mamma, hun er en superhelt, for hun gir aldri opp, og hun kan ikke knuses. jeg elsker deg

- det er ingen kraft på denne jorden, ingen skatt med samme verdi som gaven med en mors kjærlighet.
 - sjekk ut bloggen hennes da! www.godtkoneebne.blogg.no

Jeg gruer meg til Sina vokser opp

Jeg gruer meg til Sina skal vokse opp. Jeg gruer meg til hun skal begynne på skolen, til kroppspresset kommer, presset om utsene. Sånn som ting har blitt rundt oss nå synes jeg er helt forferdelig! Mobbing fra 2-3 klasse, der folk ikke vil være med deg for du ikke er "fin nok" , eller at de ikke vil være med deg pga du er for snill?! Jeg har hørt og lest så utrolig mye i det siste om akuratt dette, og jeg får vemmelser gjennom hele kroppen! Hvorfor tror folk at de kan bestemme hvem som er "fine nok" til å være med i gjengen? Hva FA*N! Og at disse personene faktisk går på barneskolen, det synes jeg er enda verre. Jenter på 10+ år dytter til de andre, kun fordi. Foreldrene tar ikke tak i ting, mangen av lærerene tar ikke tak i ting. Jeg blir så sint. Og dette med kroppspresset på tenåringer, du skal se sånn ut for å være "pen". Dukkene de stiller opp i butikkene som er syl tynne, unaturlig tynne. Folk tror jo at det er sånn de skal se ut? At de må se slik ut for å være "pene"? Mobbingen som er om kroppen til andre - grusomt. At di må "konkurere" med alle andre i stedet for å bare være seg selv. Alle er perfekte på sin spesielle måte. Og ord sårer, mer enn du tror. Jeg har et ønske om at folk bare kan la folk være folk. Jeg gruer meg til Sina skal oppleve alt dette. 

- husk at et speil kan lyve, det viser ikke hva som er på innsiden.


 

ble et kort innlegg idag, kommer nok et lenger i morgen!

 

Min stefar

Tenkte jeg skulle skrive et lite innleg om min fantastiske stefar, som jeg er så utrolig takknemmelig for, og som har vert der gjennom tykt og tynt. 

Jeg møtte mannen jeg kaller for far da jeg var 7 år gammel, da gikk vi fra noe som manglet til en familie. Jeg trodde alltid at en "typisk stefar" skulle være sånn som på filmer, fæle og ikke bry seg. Men fra den første dagen så viste han at han brydde seg, han var der for meg, snakket med meg, gjor ting sammen med meg - som en ekte pappa. Vi flyttet inn i hans hus, hans hjem, men alikevell så følte jeg at dette var våres hjem. Jeg fikk lov å ha hund, kanin, katt, hamster, mus, jeg følte jeg fikk alt jeg ønsket meg! Det var så godt å føle en så sterk kjærlighet, fra en pappa. Etterhvert så fikk jo han og mor en liten jente, og da tenkte jeg med meg selv at nå ble det slutt på alt det vi gjorde ilag, alle di kjekke tingene vi gjorde. Men jeg tok feil - igjen. INGENTING var annerledes, han prioriterte meg akkurat som før, tok like mye del i mitt liv, selvom han nettopp hadde fått en baby. 

Da jeg ble eldre så var jeg ikke den letteste ungdommen, men han gikk aldri! Jeg gjor utrolig mye dumt, jeg var fæl, men han gikk ikke, han kjempet kampen sammen med oss. Da jeg var på mitt laveste så heiste han meg alltid opp igjen, og han ga seg ikke før han hadde klart det. Det var tider der han satt og snakket med meg mitt på natten - for å hjelpe og støtte. Han ga seg aldri, og har ennå ikke gitt seg. Jeg elsker at han viser at han er så glad i meg, at jeg kan snakke med han, ringe han - uansett klokke slett. Jeg elsker at jeg har en far som virkelig bryr seg og er der for meg - enda. Han er en av fadderene vi valgte for den lille prinsessa vår, og grunnen til det er egentlig ganske enkel. Han er fantastisk, han bryr seg, virkelig. Jeg vet at Sina kommer til å vokse opp sammen med en morfar som elsker henne, som virkelig er der for henne! Men det beste av alt, han hadde ikke trengt å vær en pappa for meg, men han gjor det, han gjor mer enn det. 

- jeg håper at jeg klarer å være en så god mamma for mine barn som han har vert pappa for meg.

så ser han jo ganske bra ut også ;)

Hvorfor forsvinner alle?

Hvorfor er det sånn at etter du har fått barn så forsvinner de personene du var med før? Hvorfor er det sånn at de ikke kommer på besøk lenger? Før hadde jeg "mangen" venner, var ute på "drit" hele tiden, hadde alltid noe å gjøre, når jeg gikk gravid også. Men med en gang hun kom til verden så forsvant nesten alle. Jeg skjønner det ikke, jeg er jo fortsatt den samme personen som jeg en gang var, jeg bare har mindre tid og har ikke lyst å gå å drikke meg full hver helg. 

Noen av dem har jeg ikke hørt fra en gang, kun fått et lite gratulerer - ikke noe mer, nesten ingen har komt på besøk. Folk jeg var skikkelig knyttet til (trodde jeg) har ikke besøkt oss en gang. De spør ikke hvordan det går, hvordan det er, ingenting. Det sårer. Jeg viste jo det kom til å bli annerledes, men sånn som dette? Hadde jeg aldri trodd. Men de personene som fortsatt er her, som fortsatt bryr seg, det er personer jeg tror jeg kommer til å ha i livet mitt foralltid. Og jeg er så evig takknemmelig for sånne venner, som virkelig viser at de bryr seg, som synes det er gøy med en liten baby i "gjengen", som ikke dømmer, som fortsatt ser meg som den samme personen, selv om jeg har en baby å tenke på. Jeg vil bare si takk til dere som enda er der, som virkelig bryr dere. Det gleder en gammel mammas hjerte.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men dere som har vert oppi det samme skjønner hva jeg mener. Hvorfor er det slik?

Prinsessa mi

Før jeg ble gravid var jeg ung, dum og utrolig lite voksen! Jeg kunne aldri tenke meg å få baby så tidligt, jeg var faktisk redd for babyer! Viste ikke hvordan jeg skulle holde dem, ta i dem eller hva jeg skulle gjøre med dem. Dagen jeg fant ut jeg var gravid var det som om verdenen ble snudd opp ned, jeg trodde jeg skulle bli lei meg, men jeg kom i et lykkerus! Når jeg var 4mnd på vei ca så begynte ting å skje i hodet mitt, jeg tenkte annerledes, gjor ting annerledes og følte jeg rett å slett vokste. Da prinsessa vår hadde komt til verden så viste jeg faktisk ikke hvordan jeg skulle holde henne! Jeg husker det så godt, behandlet henne som tynnt glass og var livredd. Jeg var lykkelig, men livredd! Jo mer hun vokste jo mer følte jeg at jeg vokste. Hun gjor meg til et bedre menneske, hun gjor meg voksen. Jeg var ute på "fylla" hver helg før, men nå kunne jeg ikke tenke meg å gå ut en gang! At en så liten, men alikevell så stor ting skulle forandre meg så mye hadde jeg aldri trodd.

Jeg forstår virkelig ikke hvordan det går ann å elske en person så mye som jeg elsker henne. Jeg ser på henne og gråter, mangen ganger - for jeg er så lykkelig. Hvordan kan jeg ha klart å skapt noe så vakkert? Noe så perfekt? Den følelsen jeg får når hun ser på meg med de dype runde øynene sine og smiler kan ikke beskrives, jeg elsker det! Jeg elsker å være mamma, jeg elsker å være hjemme hver dag med henne, jeg elsker at det er noen som trenger meg så mye som det hun gjør. Jeg elsker virkelig og være mamma til et så nydelig lite menneske.

Lame ass mama

Kan godt vær jeg tråkker på noen sine tær nå. Men alle beskriver det å være hjemme i permisjon og gå gravid som noe helt fantastiskt - som en dans på roser. Som det er så utrolig lett å gjøre alle de tingene du gjor før, holde på med alt du holdt på med før, være ute med venner, lage mat, rydde, vaske, tilbringe tid med kjæresten og få all tid i verden til den lille! Jeg personlig synes det var helt forfærdelig å gå gravid, det var noen av di verste månedene i mitt liv! Jeg var konstant sur, ingen ting var godt nok, alltid vondt noen plass. Jeg krangla med Lasse hele tiden, han kranglet ikke med meg, men jeg kranglet med han. Jeg forstår ikke nå hvordan han holdt ut. 

Når prinsessa vår kom til verden viste jeg det skulle bli hardt, at det kom til å bli lite søvn å alt det der. Men de første månedene var helt forferdelige (misforstå meg rett), alt var jo nytt for meg. Jeg viste ingen ting. Jeg fikk ikke tid til å lage mat, rydde, vaske å alt det der. Hele min tid gikk på Sina. Jeg var så trøtt å sliten at jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og det var mangen ganger der jeg satt og gråt for meg selv siden jeg var så sliten og ikke viste hva jeg skulle gjøre! Jeg var sur pga søvnmangel og det gikk ut over alle andre. Alle skriver om det å få en nyfødt hjem som så deilig, (og det var det) at di fortsatt får tid til alt det andre. Jeg fikk ikke tid til en dritt, orket ikke. Jeg gikk å la meg kl 20.00 hver kveld, i helgene også, av og til tidligere. Jeg hadde så vidt snakket med Lasse etter han kom hjem fra jobb. Jeg var så sliten! Men etter hvert som jeg lærte å kjenne den lille ble ting bedre. Når hun var ca 4mnd begynte hun å sove mer enn bare 1.5 timer sammenhengende om natten. Jeg var mer opplagd på dagene da, og kunne begynne å gå ut på ting, være 1 time borte fra Sina av og til, få litt tid til meg selv. Fikk tid ilag med Lasse. 

Nå vasker jeg og rydder hver dag, lager middag klar til han kommer hjem fra jobb, får tid for meg selv og kan gjøre andre ting. Får også tid sammen med Lasse på kveldene, alenetid. Men når kvelden kommer og Sina er i seng er jeg helt utslitt, jeg sitter som regel oppe 2 timer etter hun har lakt seg for å få litt tid alene sammen med Lasse. Men alle de tingene jeg gjorde før, har jeg måtte legge på "hylla". Jeg er ikke super mamma, jeg får ikke tid til alt, jeg er en lame ass mama som legger seg kl 20.00 i helgene!



 

- misforstå meg rett, jeg elsker å vær hjemme med Sina, og jeg elsker henne av hele mitt hjerte. Kunne virkelig ikke bedt om noe annet! Ville bare si at det ikke er en dans på roser, folk blir slitne. Det kan godt hende du får tid til alt dette, alt du gjor før, gå ut på ting hele tiden, men det gjør ikke jeg, for jeg vill heller være med prinsessa mi.

Kjærestetid

I går var jeg og Lasse på kino og såg chappie! En veldig spesiell film, men definitivt den beste jeg har sett på lenge! Jeg synes det er viktig og pleie kjærligheten og av å til, ikke glemme oss selv helt bort, få litt alene tid sammen også. Farmor Siri var hjemme hos oss og passet på Sina mens hun sov.

Hvorfor blogge?

Jeg har alltid sakt til meg selv at jeg aldri skulle begynne å blogge! Men når mor har begynnt, hvorfor ikke jeg også? Tenkte det kunne være en fin ting å gjøre siden jeg er hjemme i persmisjon med prinsessa mi. Hva jeg kommer til å blogge om, det vet jeg ikke. Litt av alt kanskje? 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Januar 2017 » Juli 2015
hits